The magic of a dress

Min fascinasjon for kjoler startet med Grease.

Jeg husker følelsen av å se de store, fantastiske skjørtene og kjolene som nesten tok sitt eget liv når jentene danset. Jeg syntes det var helt magisk.

Tenk å kunne gå rundt i en kjole med et stort svingende skjørt. Med volum. Med detaljer. Med en silhuett som faktisk synes, men i min villeste fantasi trodde jeg ikke at man kunne gå sånn på ordentlig.

For meg hørte slike kjoler hjemme på film.

De var en del av en annen tid, en annen verden. Vakre, overdådige og litt uoppnåelige.

Helt til jeg flyttet fra bygda til byen. Der fant jeg min favorittbutikk. Og det føltes nesten som å oppdage en liten oase av kjoler. Plutselig sto jeg omgitt av akkurat det jeg hadde trodd bare eksisterte på film. Store skjørt. Vakre stoffer. Feminine silhuetter. Kjoler med personlighet.

Så dette gikk faktisk an?

Jeg kunne faktisk kle meg sånn, men det tok likevel litt tid før jeg klarte å ta identiteten helt til meg. For det er én ting å elske en stil på avstand. Det er noe helt annet å tørre å gjøre den til sin egen. Etter hvert begynte jeg å kjøpe kjolene. Bruke dem. Kombinere dem. Og sakte, men sikkert begynte jeg å forstå at det ikke var «for mye». Det var bare meg.

Og kanskje var det nettopp da jeg oppdaget noe jeg fortsatt bærer med meg i dag:

More is more.

Jeg liker volum.

Jeg liker store skjørt.

Jeg liker detaljer som kanskje egentlig ikke er nødvendige, men som gjør hele forskjellen.

Jeg liker når en kjole får lov til å være litt ekstra.

Og jeg tror det er noe av det som fortsatt ligger i bunnen av det jeg skaper i dag.

For fascinasjonen for kjoler handlet aldri egentlig bare om klær.

Den handlet om følelsen av å kunne tre inn i en annen versjon av seg selv.

Om å få lov til å være feminin, leken, elegant – og kanskje litt overdådig.

Og den lille jenta som satt og så på Grease og trodde at slike kjoler bare fantes på film?

Hun hadde egentlig bare ikke funnet oasen sin ennå.